Penger i sikte...ikke stjerner

For to dager siden reiste jeg på intervju for jobb som resepsjonist på Leira camping, og fikk beskjed om å si fra hvis jeg fant et sted å bo i nærheten. Etter å ha pratet med moren til Marina, fant jeg plutselig ut at jeg må ha uvanlig my flaks, for jammen fikk jeg lov til å bo der gratis i sommer, mot at jeg passet litt på huset og klipte plenen.
Jeg ringte til Lars og sa at jeg hadde funnet et sted, og fikk med en gang vite at jobben var min. Jeg ble utrolig lettet, fordi jeg har letet etter jobb lenge nå, og da jeg fikk beskjed om at jeg kunne starte dagen etter var jo det utrolig bra.
På kvelden var vi på avslutningen for vgs, og etter laaange, kjedelige taler, fikk vi vitnemålene våre, og vi samlet oss i personlarommet. det var veldig koselig, bortsett fra at jeg hele tiden satt og tenkte at tiden nærmet seg drastisk til avskjed. Da den kom, var det ikke særlig morro, og det ble mange klemmer. Alt det triste ble litt bedre senere på kvelden, da jeg og Marina så på Heroes.
Så, for å komme til poenget, i dag startet jeg på jobb, og har allerede hatt ed både tyskere og briter å gjøre, og har kanskje hatt den beste første dagen på jobb jeg noensinne har hatt.

Men til tross for det morsome, så er det stadig vekk øyeblikk da jeg blir oppslukt av tanker om at ting aldri blir som de har vært, og at om noen år så kjenner jeg ikke folk på samme måte.

Håper vi får reunion, så kan vi se hva som blir av alle:P